Det er noe galt med meg...

Litt personlig innlegg - her kommer det. 

Nå som dere har fått innblikk om at alt i livet er så flott og positivt, og at det virker som om mitt liv består av masse inspirasjon som gir meg den gode følelsen. Vell slik er det altså ikke. Jeg er et menneske som har mine store nedturer ikke nødvendigvis pga. det psykiske og at ting går veldig innpå meg og det gjør at jeg ikke føler meg så bra, mer helsemessig er jeg utrolig svak. Jeg har problemer med min høyre eggstokk og jeg har problemer med kroppen min generelt som gjør svært vondt og utgjør en ubehagelig følelse til tider. Hvorfor jeg skriver dette? Det lurer sikkert mange av dere på, jeg er altså en person som ikke er så glad i å snakke personlig om mine helsemessige problemer med andre, dette gir meg en følelse av at de synes synd på meg og ser på meg som en svak person, og slik vil jeg ikke fremstå. Jeg ser på bloggen som en slags offentlig dagbok som gir meg en mulighet til å uttrykke det jeg synes er negativ og positivt. Dere lurer sikkert på hvorfor jeg ikke har gått til legen? Jeg vet ikke om dette ligger i familien, men verken meg eller moren min er glad i leger og helsepersonell generelt, dette gjør at vi prøver å på en best mulig måte å unngå å være der, men av og til går det bare ikke, men jeg velger å likevel ikke gidde å ringe til legen før det er krise. 

Eggstokken min er så å si mulig å føle, hvis jeg skal si det på en annen måte så kjenner jeg den hele tiden og uansett hva jeg gjør, noen ganger gjør den svært vondt andre ganger er det bare ubehagelig.

Kroppen min svikter noen ganger og gjør veldig vondt, spesielt i mage områdene og hodet, jeg er veldig trøtt og spiser veldig lite når disse dagene kommer og om jeg spiser noe prøver det å komme opp igjen, selv om det aldri har skjedd fordi jeg pleier vanglivis å kutte spisingen da. Dette er noe jeg har fortalt mine foreldre om idag, og de var *ikke overraskende nok* sjokkert over at jeg sier dette nå og ikke før med tanke på at dette har pågått såpass lenge og smerten kunne ikke bli sett utifra humøret mitt heller, fordi jeg vanligvis pleier å være blid og smilende, mens andre ganger tar dette helt over meg og jeg blir veldig sur på alle og grinete uten om at folk ver hvorfor, spesielt er typen min utsatt for min reaksjon og det blir derfor mye krangling uten om at jeg sier han hva som er gale. Kanskje jeg selv prøver å være sterk, men så er jeg ikke det likevel, kanskje jeg tenker å, dette går over, men så gjør det ikke det. 

Foreldrene mine kom med masse forslag om diabetes, at den ene eggstokken min er tett, et eller annet som ligger på den og utgjør automatisk en forstørrelse, vell ingen av dem er leger og dette er bare noen forslag, i tillegg til dette så har jeg fått symptomer på noe jeg ikke ønsker å dele her på bloggen, rett og slett pga. det er litt privat og for noen kan det virke ekkelt. 

Jeg er i hvert fall svært fortvilet, overasket over min svakhet, forvirret og alt på engang egentlig. Jeg prøver å leve et sunt liv som kanskje vil hjelp meg med å bli kvitt alle disse plagene. så dagens joggetur er vel egentlig en av kravene jeg stiller for meg selv når det gjelder et *sunt liv* som vanligvis varer i en liten periode og forsvinner igjen pga. at kroppen ikke tillater det. 

Jeg har motivasjonen enda og håper på det beste. Nok om det! som sagt jeg ønsker ikke noen * å jeg synes synd på deg* kommentarer, og *du gjør dette for å få oppmerksomhet* Fordi det er slett ikke slik det er, dette er noe jeg gjør fordi jeg ser på bloggen min som en dagbok. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mirela

Mirela

18, Bergen

Inngang bare for kvinner! Kommersielle henvendelser: mirela.komander@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits